På vei hjem fra jobb i dag skjedde det som ikke skal skje. Jeg ble truffet. Truffet ganske så brutalt. Rett bakfra. Litt bakgrunns-informasjon er nok på sin plass. Jeg kjører motorsykkel. Og som alle andre motorsyklister liker jeg veldig dårlig at noen
får lyst til å kjøre i meg. Det kan nemlig gjøre vondt. Veldig vondt. Vondt for sykkelen, og vondt for meg. En sykkel skal kjøres når det er vår, den skal kjøres når det er sommer, og den skal kjøres når det er høst. Den skal ikke stå på verkstedet. Når den får vondt må den på verkstedet. Derfor liker vi veldig dårlig at den får vondt.Og så var det føreren da. Han får også vondt. Ryggen verker, er øm og er stiv. Han får slenge innpå noen piller som legen har gitt. Så får han ta en tur på røntgenstua. Der sier de forhåpentligvis at alt er bra. Men om det skulle bli plager i etterkant er det fint å ha noen papirer å vise frem, om at man ble undersøkt. Forsikringsselskapene vil nok like det.
Nå lurer du veldig på hva som egentlig skjedde. Denne syklisten er for lite EBS. Det var det som skjedde. Hadde han vært skikkelig EBS hadde han nok kjørt på det grøde lyset. Men han var rolig idag, var på vei hjem fra jobb. Solen skinte, det var vakkert vær å kjøre i, og han stresset ikke. Utover Mosseveien. Der hvor Ljabruveien tar av er det et lyskryss. Han kjører her hver dag, så han vet det. Før han kommer til lyskrysset møter han noen blinkende oransje lys. De blinker ikke hver dag, bare av og til. Og idag gjør de det. Lyskrysset like der fremme, rundt svingen, er i ferd med å skifte fra grønt til rødt. Han bremser. På høyre side av veien står det noen fotgjengere. De vil over, og har trykket på knappen. Motorsyklisten gløtter i speilet, ingen der, bremser greit raskt ned, og stopper. Beina settes i bakken. Da hviner det, før det smeller, før han ligger der. Hva skjedde, tenker han. Setter seg fortumlet opp, ser på sykkelen som ligger slengt. Glass rundt omkring. En bil veldig nær. En fin bil er det, men ikke nå lengre. Sykkelen var også fin, men ikke nå lengre den heller. Ikke starter den engang. Og skjermen bak og setedelen er ødelagt. Er hele sykkelen blitt skjev? Det kan se sånn ut, men det gjenstår å se. Og hva med han bilføreren da? Så han ikke lyset? Nei, han gjorde vist ikke det. Han så noe annet, eller satt i andre tanker og så ingen ting. Han så ihvertfall ikke den sinna Hornet'en som sto der, med en not-EBS som tar seg bryet med å stoppe for rødt lys, oppå. Sånt kan skje en vakker vår dag.
Så nå sitter jeg her da. Sykkelen er satt på verkstedet. Der har de vår-kjør med vår-puss av syklene til alle de som er alt for sent ute. 3-4uker sa han, det vil det minst ta før han kan begynne på min. Så der ryker April. Kanskje litt av Mai også. Ikke rart sykkelen er lei seg, den vil jo være der ute på veien. Der det skjer. Ikke stå inne i en mørk garasje.
Mens sykkelen står inne skal nok jeg skaffe seg ryggskinne. Det hadde jeg nemling ikke. Jeg hadde ryggsekk med en Macbook Pro oppi, men det er dumt å la den være ryggskinne for mange ganger. Kanskje oppgradere forsikringen litt også, det var vist ikke noe veihjelp med der. Og så må jeg vel ringe med forsikringsselskapet og mase om oppgjør, sende regninger for bilberging, konsultasjoner og medisiner. Og håpe at alt går glatt. Tross alt sto jeg stille på rødt lys, så det skulle være enkelt for dem dette. Håper jeg.
Det var dagens historie. Jeg får komme tilbake til saken når jeg vet noe mer. Om sykkelen som står der i den mørke garasjen. Om forsikringen. Om skrotten min, om den er like hel og fin, bare den får slappet av litt. Og om bilisten, stakkars, som fikk ødelagt sin fine bil. En spesiell bil var det. Jeg kan ikke si mye om den, det blir alt for identifiserende. I guttedagene var det en slags drømmebil det der, bare synd at jeg skulle stifte bekjentskap med den på nært hold på den måten. Men jeg er jo ikke noen guttunge lengre heller, og tross alt var det bare et bur. Som alle andre bur.
No comments:
Post a Comment